Syver Molander Hellberg er tolv år og har en arvelig nevrologisk sykdom som heter Hereditær spastisk paraparese (HSP). Sykdommen gjør at han har veldig vanskelig for å gå, så han bruker stort sett rullestol. Han har alltid et smil på lur og er veldig tøff, litt sta og veldig positiv. Han er aktiv speider i 4. Fredrikstad Speidergruppe. En gruppe som har som mål å være åpen for alle.
– Vi er en gruppe som legger vekt på respekt og vennskap, i tillegg til å ha humor og galskap i speiderlivet, sier gruppeleder Gunnar Strømness-Andresen.
Har med seg assistent
Syver har en mor som er speiderleder, og han har vært speider siden han var liten. Han begynte i 4. Fredrikstad for ett år siden. Syvers støttekontakt, Karl Olav Nelvik (19 år) er med på speidermøtene som hjelp og støtte, han har vært speider i Kjølberg MS i 13 år og er roverlagsleder der. Karl Olav forteller at speidergruppa legger opp programmet og tilpasser aktivitetene sånn at Syver kan være med på det meste. Hvis det skjer noe som Syver må stå over, så sitter de ved bålet sammen med lederne og prater så lenge.
– Det er alltid bål når det er speidermøter i 4. Fredrikstad, gruppeleder Gunnar er altfor glad i bål til å ha møter uten, sier Syver og ler godt.
Ble heist opp fjellveggen
- Ellers så liker jeg det veldig godt når vi har hatt Paintball og Zipline, for det er spennende, sier Syver. Da gruppa hadde Zipline på programmet så klatret de andre speiderne opp på fjellet og kjørte Zipline ned på sletta. Syver hadde ingen mulighet til å komme opp fjellveggen, så de hektet ham på nede på sletta, heiste han opp og lot han kjøre Zipline ned igjen.
– Det var vel tungt, spør Syver og titter på Karl Olav, som må medgi at jo, det var litt tungt innimellom, men at det tross alt var lettere enn å forsøke å få Syver opp fjellet.
– Noen ganger er det faktisk en fordel at jeg har rullestol, for da blir det så mye enklere å frakte ting. På speiderleir for eksempel, så er det veldig enkelt å hente mat, vann eller ved, spesielt hvis jeg bruker den elektriske stolen. De andre speiderne synes også det er moro å sitte på en tur, eller å låne rullestolen litt, forteller Syver.
Syver liker at de fleste speidermøtene er ute, det skjer så mye mer da, bare det ikke er altfor kaldt, for han fryser litt lettere enn andre, siden han sitter rolig i rullestolen hele tiden.
Ser på alle som en ressurs
Gunnar Strømness-Andresen, er gruppeleder i 4. Fredrikstad og forteller at gruppa også har speidere med andre utfordringer, blant annet autisme og ADHD. De ønsker å være åpne for alle, men kan ikke ha altfor mange med spesielle behov og utfordringer, da vil ikke speidergruppa fungere.
– Vi er opptatt av at det må være kvalitet på det gruppa driver med, på alle plan. Det blir å ta de små stegene sammen. Vi har ansvar og omsorg som mål og naturen som ramme. Vi har ikke naturen som mål, sier han. Han mener det handler om innstillingen til hele gruppa. Hvis det ikke er rullestolvennlig, så bærer de hele rullestolen med gutten oppi.
– Vi må prøve å se funksjonshemmede som en ressurs i forhold til hva de kan bidra med, som for eksempel Syvers henting av vann og ved. Barn med spesielle utfordringer kan også ofte være veldig kunnskapsrike om teoretiske temaer som de kan dele med de andre speiderne. Det er også viktig for de andre speiderne å bli kjent med barn som har spesielle behov, av det lærer de mye om ansvar og hensyn. Her hos oss er det ingen som mobber.
Viktig å inkludere foreldrene
Lederne følger med på hva som skjer blant speiderne, men bryter helst ikke inn. Alle må regne med å bli snakket til og om, i forhold til sine utfordringer. Dette for at de skal bli en naturlig del av speidergruppa og patruljen. Ofte er foreldrene bekymret uten at det er nødvendig. Men det er veldig viktig å inkludere foreldre og støttekontakter i forhold til hjelp, assistanse og å få vite behov og hvordan man kan tilpasse forholdene best mulig.
– Vi prøver så langt det lar seg gjøre å ha oppgaver som passer til alle, uten at det virker som spesialforpleining for noen. Vi legger for eksempel ikke opp til orienteringsløp i kupert terreng, da det ville blitt umulig for Syver å være med på. Vi lager en løype som er litt lettere fremkommelig, så gjennomfører alle speiderne den løypa.
Gunnar ler litt og forteller om en liten artig episode fra gruppeleiren på Akerøya på Hvaler i fjor sommer.
– På vei ned til stranda ble Syver og kompisen angrepet av litt latskap og valgte den korteste veien. De endte opp med å sitte fast i myrterrenget, og etter en del slit sier kompisen som dyttet: Syver, jeg skulle ønske at du kunne gå, jeg. Da kommer det kontant og litt oppgitt fra Syver:
– Ja, det skulle jeg også!
Saken ble først trykket i SPEIDEREN #2 2015.