Bedre overganger

Overgangen fra én enhet til den neste kan være utfordrende for både speidere og ledere. Ulike grep kan lette denne fasen.

Tone Falkenhaug, gruppeleder i Lillesand speidergruppe, som har ca. 100 medlemmer, forteller:
– Vi har prøvd litt forskjellige måter å løse dette på. Vi er ikke eksperter, men har en del erfaring.
– Bare det å forlate noen av vennene en har fått i flokken, kan være vanskelig. For å gjøre det enklere, har vi noen felles aktiviteter for flokken og troppen på våren. Da får særlig de eldste småspeiderne bli bedre kjent med speiderne i troppen og med hvordan det er der. Vi ledere får et inntrykk av hvordan barna går sammen, og vi ser på hvordan vi best kan sette sammen patruljer.

Faste gruppearrangementer er også til god hjelp.
– Alle speiderne og lederne skal få oppleve at de er en del av noe større enn sin egen enhet. Vi har tradisjon for flere gruppearrangementer. Da blander vi speiderne på tvers av alder.

ERFARING FRA FLERE ENHETER = BRA FOR ALLE
Tone passer på at lederne i gruppa får erfaring fra ulike enheter.
– Det er praktisk på møter hvor man kan mangle voksenressurser. Spesielt er ledere i troppen med på flokkmøter. Småspeiderne blir litt kjent med ledere de får seinere, og lederne får en påminnelse om hva som er aldersspesifikt for de yngste. Det blir enklere å se kontinuiteten, og gir økt bevissthet om hva vi jobber med i speideren. Det vi gjør på tvers av enhetene bidrar til å unngå at forskjellene mellom dem blir for store.
– Det er bra å bruke de eldste i flokken som en ressurs. Da kjenner de seg store. Men så opplever de å være minst igjen når de går over i troppen. De bytter fra et lite og voksenstyrt flokkmiljø, til en stor tropp som ofte kan oppleves som litt kaotisk fordi speiderne i større grad skal styre seg selv. Det er gjerne mindre voksenkontakt der enn i flokken. Bare det å kjenne noen av speiderne og lederne i troppen allerede, kan bety mye da.

Er det utfordringer knyttet til overgangen mellom andre enheter?
– Mange vandrere gleder seg til å bli rovere, men det kan fort skje at det «faller sammen» i starten av rovertiden. Kanskje har de ikke blitt tilstrekkelig vant til å øve seg på å organisere egen aktivitet i troppen. Vi voksne kan fort synes at ting ser rotete ut, og har lett for å gripe inn. Hos oss har vi snakket om hvor viktig det er at vi ledere viser speiderne mer tillit og tåler litt mer kaos.

Speiderne i troppen vet heller ikke alltid selv hva de har lyst til å gjøre, og de liker å få noe ferdig servert.

Har dere tips til støtte til roverne?
– En slags mentor, en voksen de kan kontakte hvis de trenger det, og som motiverer dem til å bli med på roverarrangementer utenfor gruppa, kan være ett tiltak. Vi må også ha forståelse for at ikke alle vil bli ledere. Noen synes det er gøy, for andre er det direkte ubehagelig å få lederoppgaver. «Det er ikke derfor jeg er med i speideren», kan roverne gjerne si. De vil være med venner og dra på tur.

Tone tror ikke det finnes én løsning som fungerer 100 prosent.
– Gruppene er jo forskjellige. Men jeg tror det er mange som opplever dette. Derfor er det viktig at forbundet fokuserer på utfordringene knyttet til overgangene. Jeg mener at når vi løfter blikket og ser på mer enn vår egen enhet, kan vi best se hva som er problemet og finne ut hvorfor det er slik. Da blir det enklere å legge til rette for jevn kontinuitet, framfor altfor brå overganger.

Håkon Walter Bjørnsrud er troppsleder i 1. Skougum speidergruppe, som har ca. 70 medlemmer.
– Vi har 24 speidere fordelt på tre patruljer. I gruppa er vi bare gutter, med unntak av én kvinnelig leder. Det fungerer veldig bra, men vi gjør også mye sammen med Asker 1, som er bare jenter, det er positivt for miljøet.

 

BEGRENSER INNTAKET I FLOKKEN


– Vi tar inn ca. 10 småspeidere, eller ulvunger, som vi sier hos oss, hvert år. Gjennom flokktiden blir de forberedt på speiderlivet i troppen, spesielt det å bli rustet til tur uten voksne, forklarer Håkon.
– På våren blir aspirantene tatt opp i troppen og fordelt på patruljene. Vi samarbeider med ulvungelederen om hvilke aspiranter som bør få være i samme patrulje. De er veldig spente på opptakelsen, men erfaringen er at de finner seg raskt til rette i patruljene. Peffene har selv vært gjennom det å være ny og minst, det er nyttig når de skal inkludere aspirantene.

 

MÅ ØVE PÅ Å DELEGERE
– Vi har troppsmøte annenhver uke og patruljemøter mellom disse. Etter troppsmøtet setter vi ledere i troppen oss sammen med peffene og assene til De vises råd. Sammen planlegger vi neste ukes patruljemøter. Det er også rom for å ta opp og diskutere utfordringer. Gjennom møtene i De vises råd får speiderne en påminnelse om ansvaret de har, samtidig som de kjenner seg litt spesielle. Det skal oppleves som litt ekstra kult å være peff og ass. De deltar også på peffkurs. En ting de trenger å øve på, er å delegere. For det meste klarer de fint å drifte patruljen. Det kan være lettere å få de yngste til å høre på en som er bare noen år eldre enn på en voksen.
– Alle patruljene skal ha minst én patruljetur i halvåret, og vi oppfordrer også peffene og assene for alle patruljene til å dra på tur minst et par ganger i året uten de yngre.

BIRKEBEINERLAGET
I 1. Skougum bruker de ikke begrepet rover.
– Men vi har en enhet vi kaller Birkebeinere for alle over troppsalder. Mange har lederfunksjoner, de yngre Birkebeinerne bruker vi til å gjennomføre aktiviteter i flokk og tropp. Vi har også egne turer i Birkebeinerlaget. Det bidrar til å holde på de eldste speiderne.

Saken er hentet fra SPEIDEREN #3 2019

  • Publisert: 13.05.2022
  • Av: Kirvil Kaasa
  • Foto: Mats Randgaard

Del saken