Meny

Brevet fra Monica

Feltreporter Monica har laget årets aksjonsfilm, tatt bildene og skrevet reportasjene du finner i SPEIDEREN. I dette reisebrevet forteller hun fra oppdraget sitt og gir deg et enda grundigere innblikk i flyktningenes situasjon.

Jeg heter Monica og er speiderleder i Hetlevikspeiderne på Askøy utenfor Bergen. I fjor høst fikk jeg i oppdrag å være feltreporter for Speideraksjonen.

Jeg var stolt og spent da jeg pakket bagen min i november for en tidagers tur til Afrika sammen med Flyktninghjelpen. Jeg skulle bruke tiden på å bli kjent med organisasjonens arbeid i flyktningleirene i Tanzania og formidle det jeg opplevde til flest mulig.

Tenk at jeg skulle få lov til å jobbe med Speideraksjonen 2020, slik at speidere hjemme i Norge får se hva pengene de samler inn skal gå til!

Teamet
Vi var et lite team fra Norge, og reisen vi hadde foran oss var lang: Først med fly til Rwanda, og derfra et godt stykke med bil over grensen til Tanzania og til flyktningleiren Mtendeli. Vi var alle litt spente på hvordan dette skulle bli og hvordan vi ville bli tatt imot. Alle er ganske reisevante, men ingen av oss hadde vært i verken Rwanda eller Tanzania tidligere. 

Teamet Foto Monica Johansen.jpg

Monica i midten, sammen med ansatte hos Flyktninghjelpen i Tanzania, Vilde fra Flyktninghjelpen i Norge og matblogger Karen, som også var med på reisen.

Brutal historie
Etter 14 timer på reise fra Oslo, var vi endelig fremme i Kigali, hovedstaden i Rwanda. Her måtte vi overnatte, da det ikke er trygt å kjøre bil etter mørkets frembrudd. Vi bodde på hotellet Mille Collines i Kigali, bedre kjent som Hotel Rwanda fra filmen med samme navn. Under folkemordet i 1994 ble hotellet brukt til å skjule og dermed redde livet til 1 268 internt fordrevne. Folkemordet i Rwanda er betegnelsen på forferdelige hendelser som skjedde fra 6. april til midten av juli i 1994, og som krevde livet til mellom 800 000 og en million tutsier og hutuer i Rwanda. 

Når man ser på de vakre omgivelsene fra bassengkanten, samtidig som man tenker på at bassenget var en av de siste drikkevannskildene til dem som søkte tilflukt der under folkemordet, føles det ganske spesielt. 

Fra bassengkanten på hotellet Foto Monica Johansen.jpgFra hotellet Mille Collines i Kigali. I dag et fredelig sted, men med en dramatisk historie.

Imponerende fellesdugnad
En ting vi legger merke til da vi kjører gjennom sentrum av Kigali neste morgen, er at det er mange mennesker ute i gatene og rydder. Ikke så mye som en tomflaske, plast- eller papirbit er å se noe sted. Det er så utrolig rent overalt! Sjåføren vår, Patrick, forteller at det også er fellesdugnad den siste lørdagen i måneden i hele Rwanda. Alle kontorer, restauranter og butikker stenger. Alle bidrar ved å koste, plukke søppel, klippe ned busker, rydde eller hjelpe de fattige med å restaurere husene sine.

Snakk om å ta et tak for fellesskapet og hjelpe naboen, nabolaget eller kommunen – en flott måte å bygge et sterkt og inkluderende fellesskap på!

Fruktsalg langs veien Foto Monica Johansen.jpgBugnende, fargerike fruktboder er et vanlig syn langs veien.

Krevende forhold for hundretusener på flukt
Hutuene og tutsiene er to folkegrupper som til sammen utgjør ca. 99 % av befolkningen i Burundi og Rwanda. Begge landene grenser til Tanzania, som ligger på østkysten av Afrika. Den brutale borgerkrigen mellom tutsiene og hutuene på 90-tallet gjorde at mange ble drevet på flukt til nabolandene av frykt for drap, vold og politisk uro. Fremdeles er denne delen av Afrika preget av konflikter som får mennesker til å forlate hjemmene sine. De som krysser grensen til Tanzania som flyktninger i dag, får svært sjelden flyktningstatus, og søknadsprosessen er tidkrevende og komplisert.

Det bor rundt 280 000 mennesker fra Kongo og Burundi i tre flyktningleirer nord i Tanzania. Over halvparten av dem er barn. De som oppholder seg i leirene uten flyktningstatus kommer i tillegg til dem som omfattes av de offisielle tallene, og de er mange.

Keep on shining - syv venner Foto Monica Johansen.jpgSvært mange av flyktningene er barn, som disse i Mtendeli flyktningleir.

Hver familie i flyktningleiren får et bestemt antall matrasjoner. Utdelingen av mat er det FNs World Food Programme som står for. Kommer det tre ekstra familiemedlemmer som ikke har flyktningstatus til leiren, må familien dele maten sin med de nyankomne. Dette gjør forholdene vanskelige for mange familier. De uten flyktningstatus får heller ingen andre goder som klær, sko, sanitærartikler, husly og land til å dyrke mat, eller mulighet til å delta i de ulike utdanningsprogrammene. De har færre rettigheter og må livnære seg med hjelp fra de andre i familien. 

Flyktningleiren Mtendeli
I leiren bor det nesten 32 000 burundiske flyktninger. De fleste kom til leiren i 2015, og har dermed bodd der i fire eller fem år. De vet ikke når og om det blir trygt å returnere til Burundi, eller om de noen gang vil få statsborgerskap i Tanzania. Myndighetene i Tanzania hevder at det er trygt for alle flyktningene å returnere til Burundi, mens FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) mener at det ikke er det. Senest i november 2019 var det uroligheter i landet og flere ble drept.

Småbarn ingen hindring Foto Monica Johansen.jpgPraktisk løsning når mamma tar utdanning gjennom Flyktninghjelpens program. For de litt større småbarna finnes det en barnehage.

Leirdriften er helt avhengig av penger fra organisasjoner og innsamlingsaksjoner, for eksempel fra Speideraksjonen. I leiren er både FNs World Food Programme (WFP), FNs høykommissær for flyktninger, Røde Kors, Plan, Unicef og lokale humanitære organisasjoner representert. De ulike organisasjonene har ansvaret for hver sine områder, eller avdelinger, som det medisinske, utdanning, husly eller praktisk organisering av selve leiren.

Liten, men livsviktig handling
Flyktninghjelpen er blant annet involvert i arbeid med å sørge for husly og utdanning i Mtendeli flyktningleir. I 2020 rulles det også ut et eget vann- og sanitærprogram for å sikre at flyktningene har tilgang på rent drikkevann, vann til matlaging og personlig hygiene. I en flyktningleir kan én enkelt handling, som det å vaske hendene, bli livsviktig for å hindre spredning av sykdom.

Rent vann Foto Monica Johansen.jpgTilgang til rent vann er livsviktig, men ingen selvfølge i en overfylt flyktningleir. Derfor er det en sentral del av Flyktninghjelpens arbeid.

Dette går aksjonspengene til i år
De mange barna og ungdommene som bor i Mtendeli flyktningleir trenger ikke bare mat og drikkevann, men også et utdanningstilbud. Flyktninghjelpen driver et eget, todelt utdanningsprosjekt, et ungdomssenter for dem mellom 15 og 18 år og en skole for de yngre barna. Midlene fra Speideraksjonen går direkte til disse prosjektene

Det er nesten 500 elever registrert i ungdomsprosjektet og det er ansatt 12 lærere som alle selv er burundiske flyktninger bosatt i leiren. Da vi besøkte leiren, fikk vi se studentene bake, klippe hår, lage sko, kurver og klær og noen av elevene får opplæring i bruken av data og relevante programmer. 

Kurvmakere i leiren Foto Monica Johansen.jpgTo av elevene på yrkesopplæringen. Kurvene de lager blir både solide og vakre.

Kurver Foto Monica Johansen.jpg

Når ungdommene har fullført yrkesopplæringen får de en startpakke av Flyktninghjelpen. Håpet er at de skal kunne starte sin egen bedrift i fremtiden. Det er utfordrende å starte bedrifter i leiren, da dette er strengt regulert av myndighetene.

Skolen for de yngste
Den andre delen av utdanningsprosjektet som Norges speiderforbund støtter, er skolen for de minste. Skolen er åpen både formiddag og ettermiddag for å ta imot de mer enn 1 000 elevene som går der. Det er ikke noe rart at det er trangt om plassen: For hvert klasserom som finnes i Tanzania, er det behov for åtte mer! Det gjelder forresten ikke bare i flyktningleirene, men i hele landet.

Skolen har ikke plass til alle Foto Monica Johansen.jpgSkolen tar i mot så mange elever som mulig, i to daglige skift, men flertallet av barna mangler et skoletilbud.

Lærerne underviser i språk, matte, lesing og skriving. Elevene er barn som har hatt et ufrivillig avbrudd i skolegangen fordi de er drevet på flukt. Utdanningstilbudet Flyktninghjelpen gir disse elevene sørger for at de kommer seg opp på samme kunnskapsnivå som andre på samme alder, og for at de kan fortsette skolegangen på riktig alderstrinn.

Språkundervisning Foto Monica Johansen.jpgSpråkundervisningen omfatter både fransk, engelsk og kirundi, det offisielle språket i Burundi, hjemlandet til mange av flyktningene.

Mangler sekker
Mange av skolebarna må gå 2–3 kilometer for å komme seg til skolen. De har ingen skolesekk, men bærer bøkene under armen eller på hodet. Når det regner, er det vanskelig å holde skolebøkene tørre. De har lite klær og ingen mulighet til å beskytte bøkene. Derfor ønsker de seg inderlig skolesekker, forteller de meg, barna og ungdommene jeg møter på skolen. Da jeg legger fram ønsket deres for de ansatte på kontoret til Flyktninghjelpen i Tanzania, lover de å se på budsjettene og mulighetene for et slikt innkjøp. Tenk om vårt besøk og samtalene med noen av dem vi møtte kan resultere i skolesekker til alle disse barna? 

På vei til skolen uten sekk Foto Monica Johansen.jpgKombinasjonen regntid og støv fra bakken gjør det vanskelig å ta godt vare på skolebøkene når en ikke har noe å ha dem i.

Når jeg med egne øyne ser at pengene kommer fram, at det er et stort behov for dem, og at de blir brukt på en god måte, er det lett å bli engasjert til å bidra.

Men jeg håper at jeg kan inspirere også mange andre store og små speidere gjennom møtene mine med Ivete, Patrick, Alice, Steve og Naftari. Dem kan du lese om i SPEIDEREN og se i aksjonsfilmen. Gjør en innsats gjennom Speideraksjonen, så barna i Mtendeli flyktningleir kan få fortsette utdanningen sin. Og hvem vet? Kanskje er vi så heldige å få inn nok midler slik at alle elevene kan få skolesekk i løpet av 2020? Jeg vet i hvert fall hva jeg og Hetlevikspeiderne skal gjøre i april! 

På ungdomssenteret Foto Monica Johansen.jpgMonica sammen med elever og lærere på Flyktninghjelpens utdanningsprogram for ungdom i Mtendeli flyktningleir i Tanzania.

 

  • Publisert: 26.02.2020
  • Av: Monica Johansen

Del saken

Våre samarbeidspartnere

Frivillighet Norge
Studieforbundet natur og miljø
Flyktninghjelpen
LNU logo
Norsk friluftsliv
Vitensenterforeningen