– Speideren er veldig bra!

I troppen til Trondheim 8. sjøspeidergruppe har de noen ekstra utfordringer. Det har det blitt mye god speiding av, både for speiderne og lederne.

Denne saken sto på trykk i Speideren #3 2017.

– Du kan stramme surringen, Anders, det er du god til. Anders Nåvik Sivertzen (15) og Nils Sellgren (14) fra patruljen Jerv samarbeider om en trefot på troppsmøtet til Trondheim 8. sjø. De trener til TSF – Trønderspeiding i Friluft, som kretsbannerkonkurransen kalles i kretsen deres. Målet er å vinne, intet mindre.

Ved første øyekast er Jerv som en hvilken som helst patrulje, seks gutter mellom 13 og 15 år, fire av dem, Anders, Nils, Vegard og Alexander går i samme klasse. De har patruljemøter og drar på patruljeturer, i sommer var de på landsleir i Bodø. Patruljeføreransvaret bytter de på. Nå har nettopp Kristian Moen (14) overtatt som peff. På kveldens møte er de fire; Anders, Nils, Kristian og Vegard Aunøien (15). Men én ting er annerledes. Anders er nesten blind.

Vegard, Nils, Kristian og Anders_Foto Kirvil Kaasa.jpgVegard, Nils, Kristian og Anders i patrulje Jerv.

Det sosiale er best
– Trå på denne sida, Anders! Nils har armen til kameraten i et godt grep, og tipser ham om hvor han bør sette foten for ikke å snuble på vei ut av speiderhytta. Anders har øyesykdommen RP, Retinitis Pigmentosa. Det gjør at han ser vært dårlig. Han har såkalt tunnelsyn. – Det er omtrent som å se gjennom et plastkrus med et hull i bunnen, forklarer Anders. – Og hullet blir mindre etter hvert som jeg blir eldre.

Det lille Anders ser, begrenser seg til konturer og lys og mørke, ingen tydelige detaljer. Han bruker hvit stokk, og når det skumrer rundt speiderhytta ved Lianvatnet i Bymarka, er han helt blind. Men Anders lar seg ikke stoppe av det. Han har vært speider i Trondheim 8. sjø i fem år, der liker han seg godt. – Det aller beste med å være med i speideren, er det sosiale, forteller han.

Speiderne i Jerv forteller at de bruker mange av patruljemøtene til å øve på det de må kunne for å havne helt i toppen av resultatlista på TSF. På kveldens troppsmøte får de bruk for blant annet både vinkelsurringer og førstehjelpskunnskap i ei rundløype som roverne har lagt opp og bemanner.  – Roverne har ansvar for to troppsmøter i løpet av året, forklarer Hanne Bach, som har vært troppsleder i flere år. Nå er hun flokkassistent, men er med på møtet denne kvelden. – De har godt av noen slike utfordringer. Dessuten er de gode forbilder for troppen.

Hanne Bach_Foto Kirvil Kaasa.jpgHanne Bach har vært troppsleder i mange år, og er blitt godt kjent med Anders, med hans sterke sider og begrensninger.

Trivsel for alle
Hanne og de andre lederne i gruppa koser seg med en kopp kaffe ved bålet mens roverne og speiderne er i full aktivitet.

Å ha en speider som er nesten blind er en ekstra utfordring for organiseringen av speiderarbeidet, men Hanne understreker en annen side av det: – Hele gruppa får mye igjen, under streken går vi helt klart i pluss! Sammen med speiderne har vi reflektert en god del rundt dette. De lærer mye om samhold, inkludering og nestekjærlighet i praksis, og om å finne gode løsninger som passer for alle. Vi ledere må også være veldig bevisste på hva som skal til for at alle skal ha det bra over tid. Også vi sjøl. Etter den første troppsturen Anders deltok på, var jeg ganske sliten, og jeg kjente på at vi var nødt til å tenke annerledes enn det vi gjorde da, ellers kom ikke dette til å gå så veldig bra, forteller Hanne.

– Det er viktig at alle trives, også lederne. Da fortsetter de gjerne, og vi klarer å skape et godt ledermiljø sammen. Det er mer krevende å lykkes med det hvis utskiftingen er stor.

Pionering Foto Kai Rune Bakke.jpgFredrik instruerer Alexander og Anders i pionering.

Finner gode løsninger
Gruppa har helt siden starten hatt et godt samarbeid med foreldrene til Anders om hans behov. Det handler lite om spesialbehandling, men om flere grep, noen små, noen større. – De er veldig positive og innstilt på å løfte i flokk, forteller Hanne. – Anders har for det meste stilt alene på møter, og fått hjelp av en leder eller av de andre i patruljen. Derimot har han alltid med seg en ledsager på turer og leirer, enten en støttekontakt eller en fra familien. Ikke en som fotfølger ham over alt, men som er der når han og vi trenger det. Det er en betingelse for å være med. Det er vi tydelige og åpne på, understreker hun.

– Det er heller ikke absolutt alt han kan delta på, men det aller meste. I noen tilfeller kan vi finne gode alternativer, som på landsleir i sommer, da patruljen hans gjerne ville gå ei haikerute som vi mente ville bli for krevende for Anders. Da ble han med en annen patrulje, mens de andre i Jerv fikk bryne seg på den utfordringen de ønsket seg. Det var greit for alle parter, og haikeruta Anders gikk var tross alt over to mil lang, så også han fikk prøve seg! En annen gang kan det handle om bredden i aktivitetene vi planlegger for en tur, at vi legger opp til noe som passer for alle. På en førerpatruljetur hvor det er mulig å kjøre alpint, legger vi også opp til langrenn, som er noe Anders kan gjøre, og han er ikke den eneste som velger det.

– Nå kjenner vi også Anders godt og har bra innblikk i hva han mestrer. Men jeg husker den første patruljeturen hans. Det var minus 10 grader, speiderne skulle overnatte i telt, og vi lurte på om vi måtte avlyse, om det ville bli for tøft. Men vi konkluderte med at det var greit å gjennomføre, og det gikk fint!

Så hva må patruljen Jerv ta hensyn til når de planlegger møter og turer? Nils forklarer: – Vi må planlegge i god tid, så vi vet at noen kan bli med Anders. Hvis vi skal gå et stykke, prøver vi å legge det opp slik at vi går når det er lyst, og så legger vi opp ruta mest på stier i stedet for utenfor. Dessuten går vi ikke så lange avstander, for det er krevende å gå når du nesten ikke ser noe. Vi bruker heller ikke å ha aktiviteter som gjør at vi må springe rundt.

Troppen har i dag fem speidere som på ulike måter har noen ekstra utfordringer. De er fordelt på flere patruljer. – Vi er opptatt av å ha en god balanse mellom det ekstra ansvaret og utfordringene de øvrige speiderne i troppen får ved å ha noen i patruljen som trenger ekstra ressurser og tilrettelegging, og det behovet tenåringer har for ikke alltid å skulle sette andre først.

Siden den første patruljeturen har Anders vært med på mer enn mange andre 15-åringer i speideren: Feltjakketur, førerpatruljetur til Sverige, sjøspeiderleir på Randøya, troppsleir på Kandersteg og troppstur til London er bare noe av alt sammen. Nå har han søkt om å delta på jamboree i 2019.

– Er det noe spesielt som gjør at du har lyst til å delta på verdensspeiderleiren i USA? Anders tenker seg om et sekund: – Nei, det er egentlig ikke det, det er bare at jeg synes speideren er veldig bra!

Anders på sykkel Foto Kai Rune Bakke.jpgMed god planlegging får gruppa til det meste. Her er Alexander Hjalmarson Kristiansen, Anders og støttekontakt Fredrik på sykkel rundt Bymarka i 2013.

Hjelp eller dele tips?
Har din gruppe utfordringer dere kan trenge tips til å håndtere? Eller har dere selv noen erfaringer andre kan ha nytte av? Ta kontakt med forbundskontoret på nsf@speiding.no.

  • Publisert: 18.12.2017
  • Av: Kirvil Kaasa
  • Foto: Kirvil Kaasa og Kai Rune Bakke

Del saken

Våre samarbeidspartnere

Camp Villmark
Flyktninghjelpen
Frivillighet Norge
LNU logo
Norsk friluftsliv
Vitensenterforeningen