Speiderfilm-regissøren: – Jeg har alltid vært glad i speideren

Regissør Paul Magnus Lundø (46) har laget en av høstens norske familiefilmer på kino, «Grevlingene». Mange har nok allerede fått med seg at filmen tar utgangspunkt i et speidereventyr. Det er et miljø som Paul kjenner godt, for som barn var han speider i det som nå er Sokndal 1 KFUK-KFUM-speidere i Dalane, lengst sør i Rogaland.    

– Hvordan ble historien i «Grevlingene» til?

– Det er mange grunner til at den ble som den ble, og det begynte for veldig lenge siden. Jeg har alltid vært glad i speideren, og jeg ønsket å lage en film til mine barn, en film som på et vis gjenspeilte min egen barndom, men på en litt romantisk måte.  Og som refererte til de filmene jeg vokste opp med.  Det var i veldig stor grad en drivkraft for meg.

Paul Magnus Lundø. Foto: Eline Eike Worren.

Glad i Indiana Jones

– Indiana Jones 3 var en av filmene som gjorde stort inntrykk på meg. Den starter med at Indiana Jones er speider. Han hadde samme type skjerf som jeg hadde da jeg gikk i speideren, et gult, ensfarget. Og da er vi inne på hvorfor filmen ser ut som den gjør: Jeg har alltid vært veldig glad i Indiana Jones og hatten hans, og speiderhatten har vært et eventyrikon for meg. Derfor var det veldig viktig for meg å få med hatten – som er litt gammeldags.

– Historien i «Grevlingene» handler egentlig om å finne en identitet, slik det handler om også for mine egne barn. For meg har speideren alltid vært et sted der man kan danne en identitet som tar med seg veldig mange forskjellige aspekter fra livet. Det er en robusthet over det som er annerledes enn i fotball, som er annerledes enn bare friluftsliv, eller andre aktiviteter som er veldig ensrettet. Speideren har alt i seg … om man lager film, lager radio, spiller musikk eller går turer – det er noe altomfattende ved speideren som jeg synes er veldig kult. 

Om å finne identiteten sin i speideren

– Så jeg ville at det skulle handle om en gutt som elsker speideren, og som kommer inn i et slikt miljø og finner identiteten sin i det. Det er mange filmer som likner, for eksempel fra dansemiljøet, kampsportmiljøet, eller snowboardmiljøet – om det å finne seg sjøl inni der. Men jeg var aldri en av dem. Det var speideren – og rock’n roll, det å spille i band – som var min ting, og jeg vil vise at det også er kult. 

– Nils Elias Lea Olsen spiller hovedrollen i «Grevlingene», fortell litt om samarbeidet med ham!

– Nils Elias er fin å jobbe med og tar ting veldig på alvor. Det er en av grunnene til at han ble valgt til hovedrollen. Han er disiplinert og klarer å stå i det, selv om ting blir kjedelige. Han har en fin og rasjonell måte å tilnærme seg stoffet på. Det ble litt for alvorlig av og til, og da måtte vi bryte opp arbeidet litt, slik at det ble mer lekent og hyggelig.

Paul sammen med Nils Elias Lea Olsen, som spiller hovedrollen i "Grevlingene", og Kristoffer Joner som har en av de andre rollene. 

Høstmanøver for skuespillerne

– Det har vært et veldig flott samarbeid mellom meg og «Bernt». Vi fant et eget slags «språk», for det er litt annerledes å jobbe med barn enn med voksne. Med barn må du gjøre det om til en lek og skape et tillitsforhold, der vi prøver forskjellige ting og ser hva som er gøy, hva som funker, hva som berører. 

Det tar vel tid å opparbeide et slikt forhold?

– Ja, det tar tid å bygge den tilliten, så vi arrangerte en egen liten høstmanøver for barneskuespillerne i filmen. Bootcamp, kalte vi det, men den var organisert litt som de gamle speiderleirene jeg har vokst opp med. Så vi skulle liksom alle bli speidere, da. Jeg ble som en slags patruljefører for dem, jeg var på en måte den ekte «Gunnar» (speiderlederen i filmen, red.anm.). 

– Men kanskje litt mindre stiv og selvhøytidelig? 

– Ja, haha!

Filmens yngste skuespillere forberedte seg gjennom en "speiderleir" for å bli godt kjent med hverandre og med regissør Paul.

De beste speiderminnene og Sverres historier

– Kan du fortelle om ditt beste speiderminne? Du har sikkert mange …

– Ja, jeg har mange, så det er vanskelig å velge ett, men jeg husker de første høstmanøvrene – de har betydd mest for meg. Det å bære sekken opp til leirstedet i Sokndal, som heter Lio. Å sove på loftet der sammen med de andre, ha med chips og brus – alt det der – og få høre spøkelsesfortellingene og fortellinger generelt. 

– Og her finnes det enda en forbindelse til hvorfor jeg ville lage denne filmen: Jeg hadde en gammel speiderleder, Sverre Sirevåg, som var en av grunnleggerne av Lio leirsted. Nå er han vel blitt 97 år. Han elska å fortelle oss om speideren og hva han og de andre gjorde da de var unge. På vei opp til leirstedet var det noen gamle nedlagte gruver som han ofte  fortalte historier om. Som ung speider hadde han alltid stoppet der på vei opp til Lio og utforsket gruvene, fortalte han. Og nå fant han på historier for oss, om at det var hemmelige ganger inne i fjellet, og som motstandsbevegelsen hadde hatt. 

Filmen som bekreftet historiene (nesten)

– Sverre laget store fortellinger som bare varte og varte … som små romaner. Og de sitter i meg, den dag i dag. Derfor forbinder jeg speideren veldig med eventyret, med å dra ut på oppdagelsesferd. 

– Og å se det i Indiana Jones-filmen, som nesten bekrefter det Sverre fortalte … Indiana Jones 3 starter altså med at speiderne er ute på tur, Indiana er en av dem. Så drar de inn i noen grotter, og der finner Indiana plutselig en arkeologisk skatt. Så det med skattejakt, Indiana Jones, speideren og eventyr – alle de tingene henger tett sammen for meg, også takket være fortellingene fra høstmanøveren.  

Uvanlig innhold i Twist-posen

– Men et helt konkret minne derfra er at en av de andre speiderne fanget en hoggorm i en Twist-pose! Det har brent seg veldig fast i meg, og jeg har også fortalt det videre til mine unger: «Her skjedde det …!» Og jeg syntes det var helt vilt, for jeg var veldig redd for hoggorm! Det er så mange sånne små ting som virkelig er blitt en del av den jeg er.

– Det er rørende å høre deg fortelle om historiene du fikk på vei opp til Lio. Og om hva en speiderleder kan skape av atmosfære, spenning og eventyrlyst – og av og til gi speiderne gåsehud! 

– I tillegg skulle de eldre speiderne skremme oss yngre på veien opp til Lio. De hadde gjemt seg på flere steder langs veien og lå og ventet på oss. Når vi kom, var de spøkelser. Seinere har jeg skjønt at dette også skjer i mange andre speidergrupper. Men det kjentes så unikt å få oppleve de tingene! 

– For meg er speideren en fortelling og et univers

– Speideren representerer for meg mer en fortelling og et univers en kan gå inn i. Og dét er en grunn til at jeg er litt glad i uniformer, for å snakke om hvorfor filmen ser litt rar ut. Min drøm er at speideruniformen kan bli litt som uniformen til Harry Potter, for eksempel. Folk kler seg som Harry Potter, fordi de ønsker å være en del av en fortelling. Så kan en spørre hvorfor Harry Potter ser så gammeldags ut, men det handler mer om å skape en rolle og identitet som barn kan ikle seg og bli trygge i. De får nesten litt superkrefter, eller magiske krefter av det. 

– Jeg synes det er litt trist hvis man beveger seg vekk fra de tingene, for jeg tror det ligger mye identitet som får lov til å manifestere seg i det. Du har en indre identitet og så er det hvordan du kan vise den utad – akkurat som et fotballag som har drakten sin. 

– Speideren representerer for meg mer en fortelling og et univers en kan gå inn i, sier Paul Lundø. Han er opptatt av at identitet er viktig for barns trygghet og mener speideren har et potensial her.

Ta vare på både det uformelle og det formelle!

– I tillegg er jeg glad i estetikken. Jeg måtte gå gjennom mange arkivklipp med speiderfilm og kom tilbake til 50-60-tallet, før jeg kunne se gamle landsleirer der alle gikk kledd mer unisont, på et vis. 

– Jeg opplever det som at det i de siste femti årene har vært et slags anti-narrativ til å ta seg selv på alvor, og at man skal gjøre ting veldig uformelt hele veien. Så uformelt som mulig, for der ligger det ekte. Men jeg tenker at de to tingene må få lov til å eksistere sammen. Hvis ingen ting er formelt, så blir ingen ting uformelt. Det er en form for «yin-yang» i det som jeg tror man må ta vare på i speideren!

Og så ville jeg gjøre litt narr av det også. Det er fint når man kan ha det gøy med det som kan bli selvhøytidelig. Speideren kan være litt selvhøytidelig. 

Speiderlederen som må vokse opp i en fei

– Det er mye jeg synes er flott med å gjøre universet i filmen tydelig med uniformer, og hvorfor filmen ser litt rar, eller gammeldags ut – for det gjør den jo. Den ser gammeldags ut. Mer konkret handler det om at karakteren Gunnar (speiderlederen, spilt av Øystein Martinsen, red. adm.) er litt stuck i sin egen barndom. Han pusher på en måte nostalgien og tryggheten i det over på patruljen.

Under arbeidet med filmen snakket Paul med skuespiller Øystein Martinsen om at han på et vis skulle spille et barn i filmen. – Gunnar er på en måte et barn som ikke har vokst opp. Det gjenspeiler seg litt i det forholdet han har til speideren. Speideren ble hans hjem, der fikk han lov å ta ansvar, der fikk han en slags familie. Han snakker om barna som sine barn.  

Speiderleder Gunnar (Øystein Martinsen) må håndtere mange ulike utfordringer i "Grevlingene".

– Så jeg tenker at Gunnars reise i filmen handler om at han til slutt må ta et ansvar som er større en noe han noen gang har tort å ta. Det at han tar Bernt inn, det gjør at Gunnar kan gå inn i en voksen verden, på en måte, og bli sårbar, og streng. Det er flere ting som gjør at han nå må skynde seg fra å være som de andre, ungene, til å bli en voksen. Men dette er små nyanser i filmen …

– Og som barna blant publikum ikke kommer til å få med seg?

– Nettopp, de gjør ikke det. Men det er det som er litt kult med å lage film. Du må tenke på alle nivåer, og det er gøy. Verden er jo veldig kompleks!

Inspirert av ekte personer

Vi vil gjerne vite om noen av speiderne i filmen er inspirert av folk Paul har møtt?

– Ja, definitivt! svarer han og ler, – Spesielt Lars, den flinke og litt korrekte speideren. 

Den unge speideren Paul var ikke som Lars i filmen, forklarer han – Jeg var mer som Stig, han med pistolene, og levde i min egen fantasi. Og mitt «crew» var også litt sånn … som meg, hehe. Men så var det patruljeføreren min, Ove, og et par andre, Jan Øyvind og Tommy, som var to–tre år eldre enn meg. Jeg føler at de på en måte så akkurat ut som Lars. De var liksom de korrekte og flinke, de som alltid vant alle konkurranser, som la seg når de skulle … 

Flere minner

Alt snakket om Pauls egne speideropplevelser får ham til å komme på enda et godt minne: – På høsten hadde vi en fast lek når det var mørkt. De voksne lederne sto som vakter oppe på noe som het Prinsessehaugen, og med lommelykter. Så gjaldt det å prøve å snike seg opp dit, uten å bli oppdaget. Vi lå der og krøyp i buskene rundt haugen, der ute i villmarka, og det var sykt spennende!

– Jeg tror det det er mye inspirasjon for speiderledere å hente i det du sier om betydningen av identitet og fortellinger i speideren, og at det gir dem noe å reflektere over. Hva tenker du om det? 

– Det er gøy, for dette er jo en slags fanesak for meg. Det handler om å være bevisst på at man går inn i en fortelling, på en måte. Det er derfor jeg nevner Harry Potter. Det er mye cosplay (se nederst i saken, red. anm.) rundt Harry Potter. Barn vil kle seg ut – ikke for å bli ham, men for å bli en del av det universet. Det blir bare mer og mer vanlig, tror jeg.

Stor stas på den røde løperen: Paul Lundø og flere av skuespillerne fra "Grevlingene" på Den Norske Filmfestivalen i Haugesund for bare få dager siden. På sidene står rundt 100 speidere fra fem lokale speidergrupper. Disse var invitert til visningen av filmen på festivalen. Foto: Alexander Vestrum.  

Hva er cosplay?

Cosplay er en utkledningslek, hobby, fankultur og performancekunst der en person kler seg ut med kostymer og tilbehør for å likne en bestemt rollefigur fra særlig japansk populærkultur. Betegnelsen «cosplay» er en sammentrekning av de engelske ordene costume (kostyme) og roleplay (rollespill). (Fra Wikipedia)