Den hvite ridderen

I keiser Diokletians regjeringstid ble det i Kappadokia i Lille-Asia født en gutt som fikk navnet Georg. Han var av edel ætt og fikk sin tids beste oppdragelse, både for sjel og kropp. Førsterangs menn lærte ham en kristen ridders plikter, og morgen og aften øvde han seg i våpenbruk for å stålsette kroppen sin. Det var sjelden en så en vakrere og kjekkere gutt enn Georg, men det beste ved ham var likevel hans hjertens godhet. Han var glad i dyr, særlig hester, og stolt var han da han sytten år gammel kom inn i rytteriet. Snart snakket de overalt om hvor tapper han var. Hvor han kom var han velsett, beskjeden og mandig som han var.

Han steg i gradene og til slutt ble han tribun og feltherre. Da det brøt ut krig i Syria, ble han øverstkommanderende over hæren. Han slo fienden og erobret hele Palestina. Da freden var sluttet red han hjem, og søkte på veien å hjelpe hvor han kunne. Det visste han var hva Gud ønsket av ham.

En dag var han kommet i nærheten av byen Silena i Libya. Denne byen lå ved en stor sjø, og i sjøen levde det en fryktelig drake. Ingen klarte å drepe den, for den slukte alle som kom mot den. Siden krøp den med den runde, skjelldekte kroppen sin inn til bymurene og pustet giftig ånde inn i byen så alle planter visnet og mange mennesker døde. I sin nød hadde borgerne begynt hver dag med å ofre to sauer til draken. Men snart var det nesten ingen sauer igjen, og borgerne måtte med tungt hjerte beslutte å sende et menneske til uhyret hver dag. De kastet lodd blant byens sønner og døtre, og snart var det nesten ingen gutter og piker tilbake. Da falt omsider loddet på kongens eneste datter. Kongen ble bedrøvet og lot straks gjøre kjent at den som vågde å gå mot draken og kjempe mot den, ham ville han, hvis den modige seiret, gi halve riket sitt og prinsessen med. Men ingen våget å forsøke seg.

Da sa kongen til folket: «Ta alt mitt sølv og gull og hva I ellers vil, men la meg beholde min eneste datter. Hun er for vakker og god til at draketennene skal sønderrive henne.» Men folket stimlet sammen foran slottet og ropte: «Hvor er barna våre? Nå er turen kommet til deg, og du vil ikke lyde din egen lov.» Da lot kongen datteren sin kle i den vakreste skrud. Gråtende omfavnet han henne og sto fortvilet og stirret etter henne da hun gikk alene ut av byen og ned mot sjøen.

På det stedet hvor draken pleide å hente ofrene sine, satte hun seg på en stein. Hun var dypt ulykkelig, for hun var ung og vakker. Hulkende gjemte hun ansiktet i hendene. Da kom Georg, tribunen, ridende. Han fikk se jomfruen som satt der og gråt. «Hvorfor gråter du?» spurte han. Kongsdatteren fortalte ham om sin skrekkelige skjebne. «I Guds navn,» sa Georg, «jeg vil hjelpe deg.»

«Det er forgjeves,» sukket prinsessen. «Du vil selv gå til grunne. Draken er uovervinnelig. Dens ånde dreper alt og alle.»

I det samme lød det en klang som av metall som skraper mot sand, og opp av sjøen kom det skrekkelige uhyret krypende. «Flykt, edle herre, flykt!» ropte prinsessen forferdet. Men Georg tok lansen sin og red mot draken. Han klarte å såre den i halsen så den rasende av smerte vred og våndet seg og pustet ild og damp ut av neseborene. Med den lange halen sin snodde den seg om hesten til Georg og truet med å knuse den. Men Georg sprang raskt ut av sadelen, og etter å ha kjempet lenge, så lenge at han kjente huden bli tørr som pergament under drakens giftige ånde, boret han med et kraftig støt sverdet like inn i buken på den der den var ubeskyttet. Med et skrekkelig brøl veltet uhyret over på siden og døde straks.

Da Georgs heltedåd ble kjent i byen, var det som om gleden selv var kommet dit og red gjennom gatene. Kongen omfavnet atter og atter den fremmede og kunne nesten ikke tro sine øyne og ører. Han ville belønne den tapre ridderen, men Georg avslo alt, både kongeriket, prinsessen og tønner fulle av gull. Etter at han hadde vunnet hele byen for Kristi lære, dro han videre på sin vei.

Da ridderen senere besøkte Roma og der frimodig bekjente at han var en kristen, ble han pint på det grusomste, pisket, forgiftet og til siste halshogd.

Da korsfarerne under det første korstoget beleiret Jerusalem, viste St. Georg seg for dem i skinnende rustning på en hvit hest og med korsbanneret i hånden.

Slik beretter den gamle legenden, og den lever ennå fordi det ligger en sannhet i den.

St. Georg er speidernes ideal og store forbilde. Det han ville, vil vi også. Vi vil ha øynene med oss på vår ferd gjennom livet for å oppdage hvem som trenger hjelp. Vi vil forsøke å lette byrdene og stille oss mellom dem som er truet og den eller det som truer. Vi vil alltid være beredt til det som kan tjene andre og føre vår slekt videre framover.

St. Georgsdagen 23. april er blitt speidernes høytidsdag. Denne dagen samles speidere over hele verden for å fornye speiderløftet sitt. De lover påny å gjøre sitt beste for å gå i den edle ridders fotspor, kjempe mot det som er dårlig og for det som er godt, edelt og sant.