Fortellinger om livet til Jesus

En dag kom det bud til byen der Maria og Josef bodde, fra selveste keiseren. Han ville vite hvor mange mennesker han rådde over. Derfor befalte han at alle skulle reise dit slekten deres kom fra. Der skulle de bli skrevet opp og talt.

Det ble vel mange reiser! Alle mennesker dro av sted, hver til sin by, for å bli skrevet inn.

Maria og Josef måtte også reise. De skulle dra til Betlehem.

Da de kom dit, yrte det med folk. Det var vel et liv! Alle hotellene, som pleide ta imot reisende, var fulle av folk. Ikke ett rom var ledig for Maria og Josef! Til slutt fikk de komme inn i en stall og bo der om natten. Fint var det ikke, for det var jo bare dyrene som pleide ligge der. Men likevel var det godt å få tak over hodet.

For den natten hendte det noe. Men det får du høre om en annen gang.

Det var den natten Jesus ble født.

Ute på marken, utenfor Betlehem, var det noen gjetere som passet på dyrene sine. Det var ganske mørkt.

Plutselig sto en engel fra Gud foran dem, og lys fra Gud lyste omkring dem. Gjeterne ble redde og skalv. Men engelen sa til dem: Vær ikke redde. Jeg kommer med bud til dere om en stor glede, som skal være for alle mennesker: I dag er en frelser født i Betlehem, i Davids by. Hvis dere vil finne Frelseren, må dere lete etter et lite barn som ligger i en stall. Barnet ligger i en krybbe, som dyrene pleier å spise av.

Med ett var det hos engelen en stor skare engler fra himmelen som priste Gud og sang:

Ære var Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har nåde hos Gud.

Da englene var blitt borte, sa gjeterne til hverandre: La oss gå til Betlehem og se det som har hendt der; det som Gud har latt oss få vite.

De skyndte seg til Betlehem. Og hvem fant de? Jo, i en stall fant de Maria og Josef. Et lite barn var som nettopp født, lå i en krybbe.

Men gjeterne visste at dette var ikke et vanlig lite barn.

Dette var Jesus, Frelseren! Han som Gud hadde sendt fra himmelen.

Så dro gjeterne tilbake, men lov og takk til Gud for at de hadde hørt og sett.

Kong Herodes bodde på slottet i Jerusalem den gangen Jesus ble født.

En dag kom noen vise menn til Jerusalem. De kom fra Østerland, langt, langt borte. De hadde reist i mange dager og netter.

Da de kom til Jerusalem, spurte de: Hvor er jødenes konge som er født? Vi har sett en ny stjerne i Østerland. Vi vet at når den nye stjernen viser seg, er det født en ny konge. Vi er kommet for å tilbe ham. Hvor er jødenes konge født?

Da kong Herodes fikk høre om de vise mennene, ble han urolig.

Det er vel ingen som har tenkt å bli konge istedenfor meg, kong Herodes? tenkte han. Det vil jeg ikke finne meg i. Jeg skal nok få greie på dette og finne barnet.

Først kalte han sammen alle prestene og andre menn som var kjent med Guds ord. Jeg vet at Gud har lovet å sende en ny konge. Står det i Guds ord hvor han skal bli født? spurte han dem. Ja, svarte de, det står han skal bli født i Betlehem.

Så sendte Herodes bud på vismennene. Han spurte dem ut om stjernen de hadde sett og sa: Gå til Betlehem og spør etter barnet. Når dere har funnet barnet, må dere la meg få vite hvor det er, så jeg også kan dra og tilbe det.. Men det var ikke sant. Kong Herodes ville slett ikke tilbe Jesusbarnet.

De vise mennene dro av gårde. Og se: stjernen de hadde sett i Østen gikk foran dem, helt til den ble stående stille over huset der Jesus var. Da vismennene så stjernen ble de over all måte glade. De gikk inn i huset. Der fant de barnet hos moren, Maria. De bøyde seg ned foran barnet og tilba det. Så åpnet de skrinene sine og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra - de aller fineste gaver, slik ting som en gir et kongebarn.

Det var natt. Alle i Betlehem lå og sov.

De vise mennene som hadde besøkt Jesusbarnet, var dratt sin veg. Josef, Maria og Jesus sov også.

Plutselig våknet Josef. Han hadde drømt så underlig. En engel fra Gud hadde vist seg for ham i drømmen. Engelen sa: Josef, stå opp! Ta barnet og moren og dra til Egypt og bli der til jeg sier fra. For kong Herodes vil lete etter barnet for å drepe det. Det er farlig for dere å bo her i Israels land.

Josef skjønte at det var Gud som ville han skulle flykte. Derfor sto han opp med én gang, vekket Maria og Jesus og gjorde seg i stand så fort han kunne.

Så dro de av gårde midt på natten. Ingen i byen merket at de flyktet. De dro til Egypt, for der kunne ikke den onde kong Herodes nå dem. Der i det fremmede landet måtte de bo så lenge kong Herodes levde.

En natt viste engelen seg igjen for Josef i drømme. Denne gangen sa engelen: Stå opp, Josef. Ta barnet og moren og dra tilbake til Israels land, for de som ville drepe barnet, er døde nå. Deres behøver ikke bo her i det fremmede landet mer.

Da ble det ble glade! De kunne dra tilbake til sitt eget land! For nå var det ingen som ville gjøre Jesus noe vondt.

Denne gangen behøvde de ikke flykte midt på natten, slik at ingen skulle se dem. De reiste hjem til sin egen by, til Nasaret. Der var det godt og trygt. Der fikk de bo sammen med alle som de kjente og var glad i.

Jesus var bitte liten første gangen han fikk være med til Guds hus, templet i Jerusalem. Siden gikk det mange år til han kom dit igjen. For Maria og Josef bodde langt fra Jerusalem. De hadde hjemmet sitt i en annen by som het Nasaret. Hver helligdag gikk Jesus sammen med Maria og Josef til synagogen i Nasaret. Der kunne de høre Guds ord. Men synagogen var ikke som det store templet, og det var ingen prester der.

En gang om året, tidlig på våren, reiste Maria og Josef opp til Jerusalem for å feire påske i templet. Jesus og de yngre søsknene hans fikk ikke være med, men de var små, for det var langt å reise.

Jesus vokste. Han ble en sterk og klok og god gutt. Han gledet seg til å få se templet som mor og far hadde fortalt så mye om. Og endelig, da han var 12 år gammel, fikk han lov å reise med.

Det var mye å ordne før reisen. De måtte ta med seg mat og klær for mange dager. Også andre familier i Nasaret stelte seg i stand til å dra.

Så dro de da av gårde i samlet følge. De fleste gikk til fots. Bare noen få var så heldige at de hadde et esel å ri på. Hele dagen gikk de. Om natten sov de, i hus eller uten under åpen himmel, og så gikk de videre igjen neste morgen. En kunne bli nåde trett og lei av å reise slik, men til templet ville de alle sammen. Som de gikk etter veien, begynt noen å synge. De sang de gamle salmene som ble brukt hvert år ved påskereisen. Det var salmer som sto i Bibelen, og alle kunne de.

Etter å ha reist i flere dager, var de endelig kommet så langt at de kunne se templet foran seg oppe på høyden. Så vakkert det var! De gullkledde marmorveggene raget høyt opp over de andre husene i Jerusalem og lyste i sola.

Hver dag i påskeuken var Maria og Josef i templet. Byen var full av mennesker fra alle kanter av landet. De var alle kommet for å feire påsken i Guds hus. Jesus var glad over å få være med. Han syntes han gjerne kunne være i templet bestandig.

Så en dag var påsken slutt, og folk dro hjem igjen. Også Maria og Josef pakket sakene sine og stelte seg til hjemreisen. Men hvor var Jesus? Han må ha slått følge med noen andre hjemmefra, tenkte Maria. Vi får skynde oss etter og lete i reisefølget.

De reiste en hel dag uten å finne Jesus. Verken slektninger eller venner hadde sett noe til ham. Da ble Maria og Josef redde. Han må være blitt igjen i Jerusalem likevel, sa de til hverandre. Vi får snu og lete etter ham der.

Så reiste de tilbake og lette etter ham i tre dager. De lette overalt i byen … Og endelig, den tredje dagen fant de ham i templet. Der satt han midt imellom lærerne og hørte på dem og spurte dem. Og alle som hørte ham, undret seg over hvor klok han var, og hvor godt han svarte.

Da de fikk se ham, ble de forskrekket, og moren hans sa: Barn! Hvordan kunne du gjøre dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært redde.

Hvorfor lette dere etter meg? spurte Jesus. Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus? Men Maria og Josef skjønte ikke hva han mente med dette.

Så ble han med dem hjem til Nasaret og var lydig mot dem. Han vokste opp og var til glede både for Gud og mennesker.

Mens Jesus bodde her på jorden, gikk han rundt og hjalp mennesker. Han talte til dem om Gud og himmelen og om veien dit og lærte dem hvordan de skulle leve sammen her på jorden. Han hjalp mange som var bedrøvet, og som hadde det vondt.

Til å begynne med var det ikke mange som visste om Jesus. Men snart begynte folk å snakke om ham. Og etter hvert ble det slik at hvor Jesus kom, der samlet folk seg fra alle kanter for å høre ham og få hjelp av ham.

En dag hendte det at noen mødre bar småbarna sine til Jesus for at han kunne røre ved dem og be for dem. Jesus sto sammen med disiplene, som var noen av hans aller beste venner.

Da mødrene kom med barna på armen, ble det stoppet av disiplene. Bort! sa de, og var riktig sinte i stemmen, Dere må ikke forstyrre Jesus! Han har ikke tid til å ta seg av småbarn.

Mødrene hadde vært så glade fordi de endelig skulle få møte Jesus, han som de hadde hørt så mye om. Nå snudde de bedrøvet for å gå hjem igjen med barna sine.

Men det var én som hadde hørt og sett alt sammen. Og han likte det ikke! Det var Jesus. Nei! sa han til disiplene, og var virkelig streng mot dem. La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke; for Guds rike hører slike til!

Så fikk mødrene lov til å bære barna sine til Jesus likevel. Og Jesus tok dem i armene sine, han la hendene på dem og velsignet dem.

Gud hadde gitt folket ti bud. Ett av budene var slik: Du skal holde hviledagen hellig.

Men det var ikke alle som skjønte hva Gud mente med det. Og så var det mange som tenkte: Nå må vi ikke gjøre noen ting på hviledagen, ikke gå ut, ikke ha gjester, ikke besøke hverandre - bare hvile og høre Guds ord.

Slik tenkte også mange av de menneskene som Jesus pleide å treffe i sin kirke, i synagogen. Dit gikk Jesus hver søndag. En gang Jesus var der, så han en mann som ikke kunne røre hånden sin. Noen av dem som var der, spurte da Jesus: Det kan vel ikke være rett å gjøre denne mannen frisk i dag?

Jesus svarte: Hvis noen av dere hadde en sau, og sauen falt ned i en dyp grøft slik at den ikke greide å komme opp selv, ville dere ikke da dra den opp igjen selv om det var på en helligdag?

Da tidde de stille, for alle ville jo ha hjulpet sauen om den var blitt liggende i grøfta.

Jesus så på dem og sa: Er ikke et menneske mye mer verd enn en sau? Og er det ikke enda viktigere å hjelpe mennesker enn dyr? Derfor er det rett å gjøre godt på hviledagen.

Så vendte han seg til mannen med den syke hånden. Rekk fram hånden din, sa han.

Mannen rakte hånden fram, og den ble frisk som den andre.

Her er en fortelling som Jesus har fortalt.

Det var en gang en mann. Han var fra Samaria. Derfor kaller vi ham en samaritaner. Samaritanen var ute på reise. Han red på et esel på en øde veg, langt borte fra folk.

Med ett fikk han se en mann som lå i veikanten, fillete og forslått. De samaritanen så ham, stanset han med en gang. Han hoppet ned fra eselryggen og gikk nærmere. Han så at den stakkars mannen hadde stygge sår. Han var så dårlig at han knapt kunne reise seg opp. Samaritanen syntes hjertelig synd på mannen, gikk helt bort til ham og stelte sårene hans, så det ikke skulle gjøre så vondt. Siden fikk han mannen opp på sitt eget esel, og førte ham til et hotell. Der kunne de bo om natten.

På hotellet stelte han så godt han kunne for mannen. Neste morgen måtte samaritanen reise videre. Men først gikk han til verten på hotellet, tok fram pengepungen og sa: Sørg nå godt for den stakkars mannen, så han kan bli bra snart. Hvis det koster mer penger enn dette, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.

Slik gjorde den gode samaritan som Jesus fortalte om. Og Jesus sa: Gå du bort og gjør likeså!

En dag var Jesus igjen i templet sammen med vennene sine. Denne gangen satte han seg rett overfor tempelkisten, og så på folk som gikk forbi og la penger i den. Pengene var gaver til Guds hus.

Det kom mange rike og la store gaver i kisten. Men der kom også en fattig kone. Hun hadde mistet mannen sin og hadde ingen til å hjelpe seg med å sørge for mat og klær og det hun ellers trengte for å leve. Men hun ville være med å gi til Guds hus, hun også. Og nå kom hun med det hun hadde: to skjerver, som ikke var mer enn én øre. Det var ikke mye, men det var alt hun eide. Da Jesus så henne og gaven hun ga, ba han disiplene komme bort til seg. Han hadde noe å si dem:

Så dere den fattige enken? spurte han. Jeg sier dere: Hun har lagt mer i tempelkisten enn alle de andre. De er rike og har mer enn de trenger. Det er ikke vanskelig for dem å gi mye, de har enda nok igjen til seg selv. Men hun er fattig og ga likevel alt hun eide, alt hun hadde å leve av.

Jesus var på vei til Jerusalem. Der skulle han feire påske. Da han var nær til byen, sendte han to av vennene sine av sted og ba dem finne et esel. De fant eslet og leide til Jesus. De la kappene sine på det, og Jesus satte seg opp. Så red han på eslet det siste stykket av veien opp til Jerusalem.

Inne i byen var det samlet mange mennesker. De var kommet fra alle kanter av landet for å feire påske i templet i Jerusalem. Da de fikk høre at Jesus var på vei til byen, ble de glade, og mange av dem gikk ut for å møte ham. De ville ta imot Jesus som en konge! Derfor tok de med seg palmegrener til å vinke med. Noen skar grønne kvister av trærne og strødde dem på veien. Andre tok av seg kappene sine og la dem på veien som et teppe.

Endelig kom Jesus ridende. Disiplene var i følge med ham. Da folket fikk se Jesus, ble de så begeistret at de svingte med palmegrenene. De gav seg med i følget, de også. Både de som gikk foran, og de som fulgte etter Jesus ropte og sang. Slik var sangen deres:

Hosianna! Velsignet være kongen som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!

Da de kom inn i byen, kom folk springende fra alle kanter for å se. Hvem er dette, spurte de. Det er Jesus fra Nasaret! svarte de som var med i følget.

Jesus gikk opp i templet. Der samlet det seg noen barn omkring ham. De ropte: Hosianna, kongen vår! Uvennene til Jesus likte ikke det. De ble sinte. Men Jesus var gla da han hørte sangen. Det var jo sant det de sang: Han var virkelig kongen deres.

Det var fredag morgen. Pilatus hadde bestemt at Jesus skulle dø. De førte Jesus ut av byen. Jesus bar selv korset sitt. Mange mennesker fulgte dem. De kom til et sted som heter Golgata. Der korsfestet de ham.

Mange mennesker sto omkring og så på. Noen av dem gjorde narr av Jesus. De sa til hverandre: Andre har han hjulpet, men seg selv kan han ikke hjelpe! Og de ropte opp til Jesus: Hvis det er sant at du er kongen, så hjelp deg selv! Stig ned fra korset, så skal vi tro på deg. Men Jesus svarte dem ikke med et ord.

Det hendte merkelig ting mens Jesus hang på korset. Med ett ble det mørkt over hele landet, enda det var midt på dagen. I tre timer var sola helt borte, og det var mørkt, nesten som om natten. Mørket varte like til Jesus døde.

Far, i dine hender overgir jeg meg, sa Jesus. Så bøyde han hodet og døde. I det samme ble det et forferdelig jordskjelv. Jorden rystet og skalv, og fjellene slo sprekker. Det stor for-henget inne i templet revnet i to fra øverst til nederst.

Da sjefen for soldatene så hvordan Jesus døde, sa han: Denne mannen var virkelig Guds sønn!

Mange av vennene til Jesus hadde fulgte ham ut til Golgata. De sto et stykke unna og så det som skjedde. En av dem het Josef av Arimatea. Da det ble kveld, tok han Jesus ned av korset og la ham i en grav som var hogd ut i fjellet. Han veltet en stor stein foran graven. Noen kvinner, som hadde fulgte Jesus og var gla i ham, var også med. De så hvor han ble lagt.

Tidlig søndag morgen gikk kvinnene for å se til graven. Da de kom frem, så de at steinen var veltet bort fra graven, enda så stor den var, og Jesus var borte. De kunne ikke skjønne det. Men med ett sto to menn der i klær som det lyste av.

Kvinnene ble forferdet, og torde ikke se opp. Men de to sa: Jesus er ikke her. Han er oppstanden! Husk på hva han sa: at han skulle bli korsfestet og stå opp igjen den tredje dagen!

Da skjønte de at Jesus ikke var død lenger.

De løp bort fra graven tilbake til disiplene og fortalte dem at Jesus var oppstanden og levde igjen! Men disiplene trodde ikke det kunne være sant.

Om kvelden samme dag var disiplene samlet. De hadde stengt dørene, for de var redde for å bli tatt. Da kom Jesus likevel! Han sto midt i blant dem og sa: Fred være med dere! Disiplene ble glade da de så Jesus.

Nå visste de at Jesus var levende igjen!

Jesus kom til disiplene flere ganger etter påske. Siste gangen de fikk se ham, var opp på et fjell. Det var Jesus selv som hadde bedt dem komme dit. Da de fikk se ham, kastet de seg til jorden og tilbad ham.

Jesus sa til dem: Gud har gitt meg all makt i himmelen og på jorden. Derfor skal dere som kjenner meg, gå ut til alle folk på jorden og fortelle dem om meg. Dere skal døpe dem så de blir mine disipler, og dere skal lære dem alt det jeg ha sagt dere. Vær ikke redde! Dere skal få hjelp og kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere. Og jeg vil være med dere alle dager helt til verdens ende!

Da Jesus hadde sagt dette, ble han løftet opp mens de så på, og han ble borte for dem så de ikke kunne se ham mer.

Så gikk disiplene ned fra fjellet og reiste tilbake til Jerusalem. De var glade for det de hadde hørt. Nå visste de at Jesus var med dem, selv om de ikke kunne se ham. Siden var de stadig i templet og lovet og takket Gud.

Disiplene bodde i Jerusalem. Men Jesus bodde ikke sammen med dem. Jesus hadde fart opp til himmelen, og nå ventet disiplene på at han skulle sende kraft fra det høye. Dere skal få Den Hellige Ånd, sa Jesus til dem før han dro hjem til himmelen.

Derfor var ikke disiplene bedrøvet. Nei, de lovet og priste Gud sammen, men de ventet på at Jesus skulle gi dem Den Hellige Ånd.

Da pinsedagen kom, var alle disiplene samlet. Da kom det plutselig et mektig brus fra himmelen og fylte hele huset hvor de var. Det hørtes ut som et veldig uvær, og disiplene så noe som lignet ildtunger som dalte ned og satte seg på dem alle sammen.

Da fikk de kraft fra det høye, og de begynte å tale om Gud. Nå bodde det mange folk i Jerusalem denne pinsen. De hørte lyden, og de stimlet sammen utenfor huset for å få vite hva dette kunne være. Da sto Peter fram, sammen med de andre disiplene. Han kunne fortelle hva dette var! Hør her, alle dere som bor i Jerusalem, sa Peter. Legg merke til hva jeg sier: Jesus fra Nasaret, som dere korsfestet og drepte - han er ikke død! Gud har gjort ham levende igjen, og vi har sett ham! Nå er han hos Gud i himmelen, og i dag har han sendt oss Den Hellige Ånd fra himmelen. For det skal dere vite: Jesus, som dere korsfestet, er nå Herre over alle ting!

Da ble folk forskrekket. Hva skal vi gjøre? sa de, og Peter svarte: Omvend dere! Tro på Gud og bli døpt. Så vil Jesus tilgi dere, og gi dere Den Hellige Ånd.

Enda mye mer sa Peter. Mange som hørte på ham, trodde det han sa. Det som nå trodde det Peter sa, ble døpt. Omkring tre tusen ble døpt og ble Guds barn. De kom stadig sammen i menigheten i Jerusalem, for i menighetene kunne de be sammen til Gud, og høre mere om Jesus.