Hvorfor kart og kompass?

På enhver tur med speidere burde det være en oppgave hvor bruken av kart og kompass inngår. Det kan være oppgaver som strekker seg over flere turer og som til sammen danner en helhet:

Hva vil du gjøre som patruljefører når patruljen på tur utsettes for tett tåke og
sikten er bare noen få meter?

Det er alltid viktig å vite hvor på kartet patruljen befinner seg – til enhver tid. Det kan trenes ved for eksempel å finne fram i stupende mørke eller følge en kompasskurs, fra A til B med et avvik mindre enn x antall meter, osv.

En gang det var tåke med sikt på 10 – 20 m var kompasset den eneste garantien for å finne fram. Det gikk veldig bra, men hvorfor?

Hva gjør du for å sikre deg mot å renne utfor/falle ned en skavl/noe bratt når sikten ikke er lang, eller at kontrasten er for liten til å skille mellom snø og tåke?

Vi var tre sammen på skitur på grov vårsnø i Børgefjell. Han med kompass gikk bakerst og siktet med kompasset over hodene til de to foran, hele tiden. Kommandoene var høyre eller venstre for små kurskorreksjoner eller rett fram. Andre ord ble ikke sagt. Til det var spenningen for stor. Han som gikk foran vurderte hele tiden helningen på bakken. Begynte skiene å gli lettere, var det unnabakke. Han stoppet ofte, laget en snøball og kastet den et stykke fram. Landingen fortalte noe om terrenget og om det var trygt å bevege seg så langt. Og retningen? Tåken lettet et øyeblikk og målet ble oppdaget - rett fram.

God kunnskap om og erfaring med kart og kompass er også en fin garanti overfor engstelige foreldre.