Spikkekurs

Spikkesertifikat

Begynn med å la unge knivbrukere ta et ”knivsertifikat” som første steg i bruk av kniv.  Hensikten er å lære å
respektere og kjenne kniven som redskap.

Baser sertifikatet på knivmerket for aldersgruppa eller bruk punktene under. Gå igjennom punktene før dere begynner å spikke, gjerne med hver enkelt:

1. Hva heter delene på kniven? (Knivskaft. Blad, egg, spiss. Slire – til å beskytte oss og kniven.)
2. Hvordan gi fra seg kniven og hvordan ta den i mot? (Gi den fra seg ved å holde i bladet med eggen ut fra hånden.)
3. Gå gjennom knivreglene
4. Hvordan blir kniven sløv?
5. Hvordan holder vi kniven skarp?
6. Hvor kan man finne emner?

Oppskrifter

Her er noen eksempler på ting barn (og voksne) kan spikke, som både er nyttige og morsomme som gaver og pynteting.

Pølsepinne 

Målet med dette er at de skal spikke en pinne så tynn og spiss at ikke pølsa sprekker når den settes på. De skal også lære seg å se etter emner som er passe, og finne ut hvilken ende som er tynnest og lettest å spikke til.

Pinnebrød-pinne

Kan godt være i andre enden av pølsepinnen (skrelle av bark).

OBS! Lag bare disse tingene hvis dere har pølser og pinnebrøddeig.
Hvis ikke, er det en god oppgave å spikke en Vandrestav i stedet, eller en av de andre enkle tingene som Kakestikke eller Nisse.

Spikke flis til opptenning av bålet
Dette er god trening for hendene, og en morsom og meningsfylt aktivitet på tur. Slik bidrar speiderne også til bålet som skal tennes på en lærerik måte. Jo mer flis, jo lettere er det å få god fyr på bålet.

Emne:
Tørre, rette pinner eller et kløvet bit av en vedkubbe. Emnet må være så tynt at det er greit å holde i. (25-35 cm langt.)

Minkepinne
Dette er en god gammel tidtrøyte på tur, rundt bålet og i andre ledige stunder. Man spikker rett og slett på en pinne som minker og minker og minker På den måten trenes spikking og en våger å prøve seg på nye teknikker som å spikke hakk og border. (-Det skulle jo bare bli en minkepinne, er en god unnskyldning når det ikke går etter planen). Fortell gjerne om minkepinner. Det er en god sysselsetting for å få litt ro i en ungeflokk rundt et bål eller ved andre fellessamlinger.

Fiskestang, pilke-pinne eller pinne til krabbesnøret
Dette er en fin turaktivitet med barn. Pass på at det er med snøre, kroker, klyper og agn slik at de får brukt det de lager med en gang.

• Spikk av kvister og gjør ”håndtaket” glatt å godt å holde i, gjerne ved å ta av barken.
• Spikk et lite hakk der snøret skal knytes fast, så glir det ikke så lett av.
• Dupp kan lages av en bit bark eller tørr ved som man spikker i passelig størrelse og knyter snøret rundt. Lag et par hakk, eller et hull, som snøret kan knytes i, så faller det ikke så lett av.

Emne:
Rette pinner, helst ferskt tre, slik at det ikke brekker så lett. Rogn og hassel har ofte lange, rette greiner og små stammer.

Nisse

Du trenger: En gren, 2-4 cm tykk og minst 10 cm lang.

Slik gjør du:

Lag først en spiss topplue. Kan med fordel spikke en liten kule på toppen - en dusk.

Lag et hakk inn under med en flate til ansikt (som kan tegnes på). Er det en kvist på pinnen, kan denne gjerne bli nese.

Nedre del har bark til klær. Nissen kan males med tusj eller maling om en vil.

Redskap til matlaging

Du trenger: En gren, 2-4 cm tykk. (Obs ikke bruk rogn - den setter besk smak)

• Pinsett/Pølseklype:
  Lages av en kløftet grein der to sideskudd er så parallelle og like som mulig. Den bør være 25-30cm lang. Ta av barken og spikk klypa litt flat på innsiden. Skjær ut i kløftdelet slik at det blir en slags U, det letter klemmingen. Man må prøve litt for å finne stedet der de to kvistene møtes rett på. Skjær av klypa og spikk endene runde. Spikk en liten flat ”skålform” slik at det blir lettere å holde på pølser og annet. Er den hard å klemme sammen må pinnene spikkes tynnere der de skal bøye seg mest (der hånden skal klemme den sammen).

  Emne
  Einer vokser ofte slik, men treslag som bjørk og annet løvtre går også fint.

• Smørekniv:
  Kløyv en større gren (ca 10 cm tykk og 15-20 cm lang) på langs til tynnere skiver eller «kakestykker», og finn en bit som er passe tykk til en smørkniv. Tegn på emnet og spikk ut smørekniven med et avrundet håndtak og et smalere blad. Puss godt med sandpapir til kniven blir god å holde og smøre med. Alternativt kan du bruke et emne  som er 2-3 cm i diameter og spikke bare selve knivbladet.
   
• Røreredskap og stekespader kan gjøres på lignende måte. 
   
• Finner dere et passende emne, kan dere lage denne fine rørepinnen:

Kakestikker

Mange bruker en fyrstikk eller lignende når de skal kjenne om kaka er ferdig. Spikk heller en kakestikke, og gjør den personlig med spikket avslutning og farger øverst. Kakestikker er spikking for de forsiktige. Her må en være varsom så ikke emnet brekker. De er god trening i å bruke kniven forsiktig.

• Bruk et emne som er ca 8x8 mm tykt og ca 30cm langt. Kløyv gjerne opp en kubbe fra vedhaugen.
  Spikk emnet tynnere i den ene enden, la ca 1⁄4 bli igjen ”til håndtak”.

• Form til håndtaket før ”stikkedelen” gjøres helt ferdig. Så unngår en lettere at pinnen brekker.

• Det er en fin utfordring å få kakestikken så rett, rund og glatt som mulig med bare bruk av kniv.

  Emne
  Lønn er uten lukt og smak. Det er seigt og bøyelig og lett å spikke i. Hardere tresorter som rogn og bjørk er også fint. Bruk et emne med rett tre uten grener. Kløyv den opp, så ikke margen blir med inne i kakestikken. Grovspikk gjerne emnene før de tørkes. Etterpå spikker man vekk den brune hinnen som oppstår under tørkeprosessen og former kakestikken til. En spikket overflate på tørr ved, blir hard, blank og holdbar.

Vandrestav

Emne
Rette pinner, ca. dobbelt så tykke som tommelen.
Friskt tre, gjerne ask eller bjørk. Rogn og hassel vokser ofte i kratt og har lange rette skudd. Er man på fjellet kan man lett finne emner som har en bøy eller knekk som kan bli håndtaket på en fin stokk.
Stokken skal rekke omtrent til hofta. En vandrestav bør rekke til brystet. Det er en fordel å ha en liten sag slik at de yngste kan få hjelp til å skjære av emnet.

Å lage en vandrestav kan være enkelt eller komplisert: en enkel stav med innrisning, eller en mer avansert med håndtak av en gren som smettes inn igjen i staven. Her kan man øve seg på å spikke av barken fra hele eller deler av pinnen og lage mønster. De flinkeste kan også skjære mønster i selve treet.
Pass på at håndtaket lages i den tykkeste enden. Utnytt kroker og det som finnes i emnet for å gi staven karakter, men pass på å ikke ta bort så mye at staven får svake områder. Dekorer med å skjære i barken og snitte i treet. Ev. bruk maling i tillegg eller svi et mønster.

Knagger
Du kan lage både enkle og doble knagger. Det er lettest å spikke i rått tre. Å spikke barken ut av en trang kløft er fin trening i å bruke spissen på kniven. Knagger spikkes av en liten del av en ganske tynn stamme, der en eller flere grener stikker ut og peker oppover. Spikk forsiktig av barken og glatt knaggen ut så mye du klarer med kniven. Spikk til endene så de blir runde og gode. Spikk den gjerne litt flat på baksiden slik at den ligger bedre inntil veggen. Hold knaggen inntil en flate, så er det lettere å se hvor det må spikkes for å få den flatere.

Bor to små hull til skruene, slik at den blir enkel å sette fast på en vegg. Dekorer med snitt og evt. maling.

Under tørking kan knaggen sprekke. Det kan forhindres ved å smøre inn emnene med lim eller olje.

Emner
Einer er det seigeste og beste, og vokser ofte i god fasong for knagger. Andre treslag kan også brukes. Her er det en stor fordel med en tursag for å kappe emnet.

Knivbelte med lukking

Et eget belte til kniven er kjekt å ha. En tar på seg både beltet og kniven når en skal ut, så er alt klart. Det bør
lages så langt at det går utenpå ytterklærne.

Spikk til en kloss på 6-8 cm ca 1 1⁄2 cm tykk. Spikk et spor på midten og rund den pent i endene. Finn et tau
7-9 mm, helst av naturmaterialer, det er ikke så glatt. Knyt eller spleis tauet stramt fast i sporet. Mål til og lag en
løkke som holken lett går igjennom, i andre enden. 

Emne:
Hva som helst, det er lettest å spikke i friskt tre. Pass på at emnet ikke er for gammelt og ”sprøtt” slik at det brekker.

Tips:
Denne metoden i miniformat kan brukes til å lage armbånd. Knyt et vennskapsbånd eller vev en smal snor. Knyt klossen som nå er på størrelse med en knapp, i den ene enden. Lag en løkke i andre enden hvis det ikke er der som en naturlig begynnelse på båndet.

Mer avansert

Eggeglass
Finn et passe tykt og langt emne så blir det ikke for mye å spikke bort. Bor en kjerne. Bruk kniven til å spikke hullet større til det blir passe stort. Det kan med fordel ha en oval form, det er lettere, men om en vil, kan en også hulle gjennom. Skjær ferdig den ytre formen. Renskjær mår emnet blir tørt.

Serviettringer
Lager som over, men lager da hullet gjemt tvers gjennom til jevne ringer.

Krympeboks
Ta et passe emne - form og størrelse kan variere. Boksen kan lages av bjørk, lind, selje eller annet lauvtre. Bunnen i furu, lind, bjørk eller selje. Det er lettere å spikke i et løst treslag som f.eks. lind.

Velg et kvistfritt emne, kapp en lengde av treet, omtrent så høy som du ønsker boksen. Bor ut kjernen på treet med et 18-22 bor. Da er det plass til kniven og skjære ut tremassen. Hul ut. Ønsket form ute om du fjerner barken må ordnes før emnet er for tynt. Hul så ut til 5 mm tykkelse på emnet. Arbeid fra begge sider for å få en jevn sylinder.

Bunnen man med fordel lages av et et ferdig tørket emne. Da blir boksen tett etter krymping. Rett av kanten på røret. For justering, sett røret på en rett flate. Merk av 6-7 mm på innsiden av røret og skjær et riss med knivspissen.

Skjær skrått spor ned mot første risset. Sporet kan ha en dybde på 2 mm og en bredde på ca 4 mm, et hakk med flat del opp («seljefløytehakk»).

Kløyv ut et stykke til bunn og høvl ned til ønsket tykkelse, ca 5 mm. Tegn av den innvendige formen på boksen. Sett et merke på boks og bunn. Sag ut bunnen etter oppmerkingen ca 1 mm utenfor blyantstreken. Tynn bunnen fra undersiden og tilpass bunnen til sporet. Tilpass ved merke mot merke, hele tiden. Ikke press for trang bunn inn i sporet, da sprekker røret under tørking. Sett i bunnen og hold boksen opp mot lyset. Hvis du kan se lyset gjennom sett til tørk.

Finskjær, dekorer.

Ring på pinne
Ringen lages som serviettringen. Spikk en pinne på ca 50 cm. Bind på en tråd eller et tau. Bind ringen i andre enden. Prøv å få ringen inn på pinnen. Spill og lek.

Skurruspæll/froskesprell
En pinne med mange hakk etter hverandre og et handtak i ene enden. Bruk så en annen pinne og dra over hakkene. Da får vi en morsom froskelyd.

Noen tips til spikkingen

• Bruk en liten kniv som er god å holde i.
• Bruk alltid ferskt trevirke, helst fra løvtrær (for eksempel bjørk, rogn, osp eller or)
• Ha plaster i nærheten, for det er fort gjort å skjære seg. Sitt i ro mens du spikker, da har du bedre kontroll.
• Legg spikkeemnet i fryseren hvis du ikke blir ferdig på en dag. Da holder det seg ferskt og mykt for spikking senere.
• Pass på å bryne kniven så den alltid er skarp og fin.

Seljefløyte

Gå ut, finn deg et seljetre og spikk ei fløyte som du kan lage fin lyd med. Men gjør det på våren.

Noen få uker på våren kan du spikke deg ei seljefløyte, for da er det mye sevje i trærne. Sevje er en slags "saft" som det er mye av særlig rett under barken om våren. Derfor er det ganske lett å løsne barken fra greina, og det må vi gjøre når vi lager seljefløyte.  

Bruk et cirka 20 cm langt rett stykke av en grein fra selje til å lage fløyta. Selje er det treet som har gåsunger på. Du kan også bruke ei rogn-grein. Barken skal være glatt og jevn og uten kvister. 

Slik gjør du

1. Spikk til et skrått munnstykke i den ene enden, omtrent som på ei blokkfløyte. 
2. Lag et lydhull: Det gjør du ved å skjære et lite hakk på oversiden av fløyta, se tegningen. Lag først et rett hakk nærmest munnstykket før du skjærer en halvmåne inn mot hakket. Hullet gjøres dypere når du har fjernet barken og skal lage klangrom. 
3. Skjær et snitt rundt hele fløyta: Snittet skal du bruke for å løsne barken:
   Cirka 5-6 cm fra enden av munnstykket og inn på greina snitter du barken, hele veien rundt greinstykket: Sett eggen mot barken og la den gli hele veien rundt greina.
4. Nå skal du få barken til å løsne (det kalles å "sva" på fagspråket): Fukt barken hele veien mellom munnstykket og snittet i barken. Legg fløyta på låret ditt. Bruk knivskaftet og bank godt på hele barken mellom snittet og munnstykket, men ikke så hardt at du ødelegger barken. 
   
   Når du har banket en stund, prøv å vri forsiktig, så barken løsner fra veden. Du skal kunne dra av barken i ett fint stykke, uten at den får sprekker eller revner. Hvis det ikke går, prøv å banke litt til.
   
   Legg barkhylsa til side. Den skal du snart bruke igjen, men først skal du spikke klangrom og blåsekanal i den delen av fløyta som nå er uten bark. 
    
5. Skjær et større og dypere rom der du lagde lydhullet før du dro av barken. Skjær rett ned nærmest munnstykket og på skrå for å lage klangrommet større – som på tegningen. 
    
6. Lag en blåsekanal: På oversiden av fløyta, fra klangrommet og til spissen av munnstykket, skal det være flatt, se tegningen. Spikk av en tynn flis. Nå har du gjort klart for blåsekanalen. Der presses lufta gjennom når du blåser i fløyta etterpå. Og nå er du nesten ferdig!
    
7. Sett barken på plass igjen, slik at det blir ei fløyte. Det kan være lurt å fukte treet først, slik at det er lett å få barkhylsa på. Putt fløyta uten bark i munnen – kjenner du smaken av sevje? Hva smaker den?   
   
   Når barken er på plass, har du ei fin fløyte! Får du lyd i den? Blir ikke lyden god nok, kan du ta av barken igjen og spikke et litt dypere klangrom, eller spikke av litt mer på det flate området, slik at blåsekanalen blir litt større. Prøv deg forsiktig fram. Da blir du en seljefløyteekspert.
   
   Tips: Legg fløyta i vann 
   Ei seljefløyte lager best lyd når den er helt nylaget, og den tørker fort ut. Da virker den ikke lenger. Et knep for å få den til å vare litt til er å legge den i vann når du ikke bruker den. Men kanskje du vil spikke en ny? Bruk fløytesesongen godt – snart er den over!